Anastasia

Jeg er 32, og hver dag forelsker jeg meg i Norge på nytt – et land der tåken glir over fjordene like avslappet som samtaler på en landsbykafé. Min skolefascinasjon for skandinaviske sagaer ledet meg til språket, deretter til turstier fra Senja til Jotunheimen, og nå til et ønske om å forstå hvordan livet er i Oslo i januar og hva fiskerne i Lofoten drømmer om. Jeg lytter til nordavinden, leser aviser på kartongene og prøver nesten hver kveld å lage noe norsk, slik at jeg kan forstå smaken av landet ikke bare med øynene mine. Jeg spør lokalbefolkningen om hva som er viktig for dem og skriver nøye ned svarene i en notatbok: fra oppskrifter på skillingsboller til finurlighetene i «dugnad» – kollektiv gjensidig hjelp. Jeg er interessert i hvordan kultur er vevd inn i hverdagen, hvorfor frosten lukter spesielt her og hvordan isen på innsjøene lærer tålmodighet. Jeg er ikke en turist på jakt etter pene bilder, men en student som åpner kapitler om nord med noen som lenge har kalt disse åsene hjem.

På denne bloggen deler jeg oppdagelse etter oppdagelse, ikke som ekspert, men som en nabo som stakk innom for å låne en skje kanel og ble igjen for å lytte til familiehistorier. Jeg skriver om ting som begeistrer meg: hvordan man finner stillhet i Sonjefjord midt i juli, hvorfor dialekter er nøye bevart, hvorfor et lite sognemarked kan fortelle deg mer om et land enn noen guidebok. Jeg prøver å lytte først, deretter skrive, og hvis dere, nordmenn, oppdager en unøyaktighet, er et hint den beste gaven. Min beundring kommer ikke fra postkortutsikter, men fra den enkle måten dere sier «takk for maten» på ved fellesbordet. Takk for at dere slipper en nysgjerrig utlending inn i hverdagen deres; jeg føler generøsiteten i denne tilliten og verner om den. Jeg inviterer deg til å gå ved siden av meg, dele notater, smil og den stille følelsen som nord kan varme bedre enn noen ord.